Two realities” Norwegian Muslim writes about debate between Irshad Manji and Tariq Ramadan

To virkeligheter. Helgens møte mellom Irshad Manji og Tariq Ramadan viser at det er stor forskjell på å være muslim i Europa og USA, skriver Nazneen Khan-Østrem.

Islam-debatt. Spenning og ærefrykt preget min forventning da de to kontroversielle personlighetene – pÃ¥ hvert sitt vis – fredag inntok panelet pÃ¥ Litteraturhuset. Kanadiske Irshad Manji, som nÃ¥ bor i USA, og sveitsiske Tariq Ramadan har i en Ã¥rrekke ønsket Ã¥ bidra til en reell endring av hvordan islam praktiseres blant muslimer. Begge er produkter av Vesten og begge er helter for mang en muslim verden over.
Men under debatten som startet med en reflektert Ramadan som insisterte på at han slett ikke ønsket ytterligere lover for å regulere ytringsfriheten, og som etterlyste både intellektuell kritisk distanse og empati, startet en målrettet og kamplysten Manji sitt innlegg med å gå til direkte angrep på Ramadan der hun ba han om å ta total avstand fra steining som avstraffelse i stedet for det midlertidige forbudet han nå støtter.

Divaenes kamp.

Herfra gikk det totalt galt. Det som kunne ha blitt en uhyre viktig samtale om hvordan muslimer i ulike avskygninger kan finne en felles plattform – om det i det hele tatt er mulig – for Ã¥ reformere forstÃ¥elsen av islam, ble i stedet en opphetet og stygg samtale om hvem som hadde rett eller ikke vedrørende fakta om ulike hendelser i Saudi-Arabia og Canada.
«En kamp mellom divaer», kommenterte noen syrlig etterpÃ¥. Men det var en kamp mellom en aktivist og en intellektuell. To strategier.

Store forskjeller.

Møtet mellom Manji og Ramadan var ikke bare et møte mellom to muslimer. Det var også et speilbilde som reflekterte forholdene blant muslimer i henholdsvis Europa og USA. Det er store forskjeller å spore. For la oss være helt grunnleggende i analysen: USA har i dag en president som heter Barack Hussein Obama. De samme amerikanerne som i sin tid valgte den personlig kristne George W. Bush valgte en afroamerikansk president med et muslimsk mellomnavn. De fleste meningsmålingene om muslimer i USA viser, til tross for krigføringen i Irak og Afghanistan og 11. september, er amerikanske muslimer tilfreds med mulighetene de har til å utøve sin tro og med å være nettopp amerikanske muslimer.

Blir diskriminert.

Situasjonen i Europa er en annen. Karikaturtegningene i seg selv sier nok. Selv blant intellektuelle, vestlige muslimer ble trykkingen av disse ansett som ren politisk trakassering. Og islamofobi eller ikke, muslimer i Europa kan dokumentere systematisk diskriminering selv om de gjør det som er mulig for Ã¥ bli «integrert», være det seg gjennom utdanning eller arbeid. I tillegg raste Frp frem pÃ¥ meningsmÃ¥lingene da hijabdebatten var pÃ¥ sitt verste, og ingen hevet et øyenbryn da majoriteten av politifolkene i Norge stemte mot bruk av hijab i politiet, som i seg selv burde være et demokratisk problem. For er det virkelig helt problemløst at politiet i et land er sÃ¥ samstemt i et slikt spørsmÃ¥l? Og: Den sterkt islamkritiske Geert Wilders høyrepopulistiske Freedom Party er i full fremmarsj i Nederland.

Islamiserte problemer.

Manji og Ramadan forholder seg med andre ord til to ulike virkeligheter. I USA er kampen i all hovedsak rettet mot konservative tolkninger av islam og kvinneundertrykkelse i islams navn. Kampen mot kulturens pÃ¥virkning av islam er ogsÃ¥ svært viktig for Manji. Og under møtet i Litteraturhuset pÃ¥pekte Manji at: «Kulturer er skapt av mennesker og dermed feilbarlige. Alle kulturer er ikke likeverdige» – og minnet oss dermed pÃ¥ at debatten om kulturrelativismen fremdeles er i live. Men dette er en kamp muslimer har kjempet i Ã¥revis, lenge før Manji og Ramadan ble internasjonale kjæledegger.
I Europa fortoner realiteten seg annerledes. Her må muslimer ikke bare kjempe mot importerte imamer med lite utdannelse eller forståelse for det samfunnet de befinner seg i, og kvelende kulturkonservatisme. De må også forholde seg til politikere og medieaktører som i stadig større grad islamiserer sosiale og økonomiske problemer.

Lever i krysspress.

Det er de muslimene som lever under disse omstendighetene Ramadan henvender seg til. De som lever i et krysspress fra omgivelsene, og som opplever å bli angrepet og trakassert fra flere hold. Fra sine egne og fra et Europa som ikke klarer hverken å akseptere eller integrere sin mangeårige muslimske tilstedeværelse.
SÃ¥ kan man gjerne spørre seg hvorfor Ramadan insisterer pÃ¥ ikke Ã¥ gÃ¥ inn for et totalt forbud av steining som avstraffelse. Stikkordet her er kommunikasjon. Det handler om Ã¥ forsøke Ã¥ nÃ¥ inn til de mest konservative og innflytelsesrike kreftene som har holdt et jerngrep pÃ¥ hovedstrømningene innen islam. Her er det kun dialog – ikke tabloid konfrontasjon, som er Manjis arbeidsmetode – som gjelder. Det kan være tungt Ã¥ svelge for enhver menneskerettighetsaktivist.

Forenklede analyser.

Men skal en liberal europeisk muslim som Ramadan har mulighet til Ã¥ endre synet til en rekke islamske lærde mÃ¥ nettopp en empatisk og kritisk intellektuell tilnærming være veien Ã¥ gÃ¥. Det er lett Ã¥ la seg sjarmere av Manji og hennes «Operation Itjihad» som samler muslimer fra hele verden i et forsøk pÃ¥ Ã¥ revitalisere islam. Hun snakker i like store bokstaver og med like mange utropstegn som et nyhetsanker pÃ¥ Fox News og analysene hennes er gjerne forenklet i forhold til det komplekse saksforholdet hun tar for seg. Men hennes islamske kulturradikalisme som ryster autoriteter er en styrke alle muslimer bør sette pris pÃ¥, fordi den gir muligheter til virkelig Ã¥ reflektere over hvilke verdier man som muslim vil etterstrebe.

Har samme mål.

Men hva Manji egentlig mener om Ramadans strategier og hva Ramadan egentlig mener om Manjis aktivisme fikk vi aldri muligheten til Ã¥ høre under møtet. Det ville være underlig om de ikke sÃ¥ verdien av hverandres arbeid. Den er svært synlig for enhver som følger diskusjonen i den internasjonale offentligheten – og selv om Ramadan og Manji, som er begge troende, tilsynelatende virker posisjonert pÃ¥ hver sin kant er de unektelig med pÃ¥ Ã¥ gi islam et intellektuelt og rasjonelt ansikt – og som viser en religion som faktisk er villig til Ã¥ gÃ¥ inn i en kritisk diskurs som er milevis unna den forestillingen flere av vÃ¥re hjemlige kritikere ivrer etter Ã¥ fremme om islam som en reaksjonær og stengt religion.
Kampen for fremskritt vil alltid ha mange ansikter. Men så lenge målet er likt; å videreføre islams kjerneverdi, en dyp humanisme, bør det være på sin plass å skape en plattform der alle islams frontkjempere kan delta. Det vil både muslimer og andre kunne lære mye av.